Illustrasjonsbilde tatt av Adam Nieścioruk fra Unsplash

Vår trygghet på bekostning av andres i en global krise

6. mai 2020

Går vår trygghet i koronakrisen på bekostning av tryggheten i andre land?

Det har nå gått over en måned siden korona-restriksjonene tredde i kraft. Skoler, barnehager og universitet stengte, bedrifter sendte ansatte på hjemmekontor, mange personer ble permitterte og smittetallene økte. Og på tross av at Norge nå sakte, men sikkert skal åpne opp igjen kan vi i overskriftene i nett-avisene følge med på hvordan smittetallene i Norge og resten av verden øker, og kanskje mer skremmende kan vi følge utviklingen på antall døde til enhver tid.

Mange heiv seg rundt og ble med for å bidra på nye måter
Men på tross av krisen og elendigheten, har det vært flott å se hvor fort vi her i Norge har tilpasset oss vår nye hverdag. Kanskje viktigst hvor raskt personer og bedrifter kastet seg rundt for å bidra på andre områder enn hva de normalt gjør. I avisene har vi kunnet lese om folk med sykepleier og lege utdanning, som ikke lengre praktiserer, som har meldt seg til tjeneste. Deriblant profilene Cecilie Skog og Lars Arne Nilsen.

Vi har kunnet lese om Det Norske Brenneri, som til vanlig produserer akevitt og vodka, som kastet seg rundt og begynte å produsere hånddesinfeksjon. Og videre kunne vi lese om personer som ble rekruttert til å produsere smittevernsuttstyr.

En kortvarig optimisme om å beholde norsk produksjon
I Norge har vi over tid sett en skummel utvikling, hvor vi er blitt mer og mer avhengige av å importere både varer og tjenester fra utlandet. Vi er til en veldig liten grad selvforsynte, noe vi i starten av denne krisen kunne se konsekvensene av. Jeg trodde vi endelig ville få opp øynene for hvor viktig det er å beholde norsk produksjon. 

Det ble derimot en kortvarig optimisme, da jeg for noen dager siden ble oppmerksom på at folk som i starten av krisen ble satt til å sy smittevernsutstyr her hjemme ikke lenger har noe oppdrag, nå som vi har importert så mye smittevernsutstyr fra Kina.

På nyhetene ble det sagt at det er en global mangel på disse varene, noe som har resultert i at prisen har gått drastisk opp. Norge, som det rike landet vi er, har da valgt å betale store summer for å få kjøpt fra Kina. Dette finner jeg veldig problematisk.

Går vår trygghet på bekostning av andres?
Vi har utrolig mange permitterte arbeidere der ute, som kan bidra i denne krisen, men som får beskjed om at det ikke er bruk for dem. Hvis det faktisk stemmer og det er realiteten for flere enn de jeg har hørt om, synes jeg det er veldig trist. Smittevernsutstyr har blitt dyrere, men det er også samtidig mangel på utstyr.

Er det da riktig at vi i rike land skal kunne kjøpe smittevernsutstyr som kunne bli brukt i mer berørte og sårbare områder bare fordi vi har bedre råd? 

Fattige land vil naturligvis ikke kunne konkurrere med rikere land i kampen om nødvendig utstyr. Dette er også de landene med dårligere helsevesen, som overhodet ikke har mulighet til å gi pasienter den nødvendige behandlingen for å overleve viruset. I Malawi for eksempel, som er verdens fattigste land, er det kun 200 leger per 16 millioner innbyggere, mens vi i Norge har 35 000 leger per 5 millioner skriver Filter Nyheter. Hvor få respiratorer landet har tør jeg ikke engang å tenke på.

Den optimismen jeg følte på, om at vi endelig vil få opp øynene for hvor viktig det er med lokal produksjon og til en viss grad være selvforsynte, er helt borte. I stedet sitter jeg igjen med et sinne fordi tryggheten vi føler her i det globale nord nok en gang kommer på bekostning av det globale sør.


© 2020, Flyt Frem