En mann som holder fast i et gjerde

La flyktninger få komme, Erna

24. mars 2020

Statsminister Erna Solberg ønsker ikke å ta imot flere flyktninger og mener at flyktningene som står på grensa ikke er desperate nok. Men hva hadde du gjort hvis du var i deres sko, Erna?

Se for deg, Erna Solberg, at det er du som sitter i en av de små gummibåtene, med omkring 30 mennesker. Du er 8 år gammel og dere skal krysse Middelhavet. Livet har knapt begynt for deg, og du tvinges til å flykte. Du tvinges til å flykte fra krig og elendigheter. Du klarer ikke å begripe hva som skjer rundt deg.

Du hører voksne mennesker skrike. De skriker om hjelp. Får de hjelp? Nei. Får du hjelp? Nei.

Du kan ikke svømme og det kan ikke de fleste om bord heller. Ingen av dere har på redningsvester. Sakte men sikkert begynner det å gå opp for deg. Du kan dø. Du har knapt opplevd livet og tanken på å dø er skremmende. Du følger strømmen av mennesker og begynner å hylskrike. Du tar tak i armen til mammaen din, som desperat prøver å berolige deg. Til ingen nytte. Akkurat der og da skulle du ønske de voksne strakte ut en arm.

For hadde du gjort det hvis du var i deres sko, Erna? Hadde du hjulpet alle om bord?

Den desperate jakten etter et bedre liv

NRK la ut nylig ut en video, der flyktninger ble skjelt ut av borgere i Hellas. For meg gjorde det fryktelig vondt å se den videoen. I videoen ble flyktningene bedt om «å bli i deres eget land». «Dere tar med deres stakkars barn, elsker dere barna deres? Dere gjør ikke det!», sier borgerne i videoen.

Nei, borgerne tar så fryktelig feil.

Flyktningene elsker barna deres over alt på jorden. Det er derfor de er villig til å ofre seg selv, i håp om at barna deres kan få bedre fremtid enn dem.

Ingen foreldre i verden hadde utsatt barna deres for dette, hvis ikke de absolutt måtte. Det var barn i den båten og brått ble jeg dratt tilbake i tid da jeg selv var et flyktningbarn. Jeg så meg selv i et av barna. Kanskje det var derfor det var nesten uutholdelig for meg å se den videoen?

Det kunne vært meg

Jeg kunne vært en av de omkomne barna. Familien min kunne vært en av de mange omkomne. Hadde det ikke vært for grensevaktene som tok oss imot idet båten vår holdt på å synke, hadde jeg ikke sittet her og skrevet dette. Jeg husker den dagen da vi ble stoppet av greske grensevakter som om det var i går. Det har brent seg fast i minnet mitt. Frykten som spredte seg i kroppen kan jeg enda huske etter så mange år.

En gummibåt med 91 mennesker på flukt fra Libya forsvant i Middelhavet, opplyste FNs migrasjonskontor. Hvor mange barn var i den båten, mon tro Erna? Hvor mange uskyldige liv må gå tapt?

Får ikke du et lite stikk i hjertet når du ser bildet av den lille gutten som ble skylt i land? Han het Aylan Kurdi. Han hadde kurdisk bakgrunn og hadde vært 8 år gammel nå. Får ikke du lyst til å slippe alt du har i hendene og springe ned til han? Får ikke du lyst til å gjøre alt du kan for å få liv i han? Aylan Kurdi er en av mange barn som har omkommet. Klarer du nå å si at det ikke er desperate flyktninger som står ved grensa?

Nok er nok

Vi kan ikke lenger se den andre veien, og glemme at det eksisterer mennesker som er villig til å dø på veien til Europa. Dette er langt fra rettferdig, men vi kan i det minste gjøre vårt del av arbeidet og hjelpe så mange som vi kan. Vi skylder Aylan Kurdi og alle som har omkommet, å hjelpe resterende som er igjen. Vi skylder de såpass.

La dem komme, Erna. La dem få muligheten til å vokse opp rundt trygge omgivelser.


© 2020, Flyt Frem