Derfor vil jeg fra mitt ståsted og mine sko, kaste lys på et ellers så vanskelig og følelsesmessig tema, nemlig adopsjon.

En velsignelse, men også en forbannelse

Adopsjon er som en “roller-coaster “ av følelser, ikke alle adopterte er like komfortable i sin hud og hver enkelt har sin egen tolkning av det å ha blitt tatt inn i en ny familie, og blitt oppfostret som en biologisk datter eller sønn.

Jeg ser på adopsjon som en velsignelse og forbannelse. Som adoptert er jeg velsignet for at noen har valgt å gå lengre enn langt for å sikre meg retten til et bedre liv. Jeg har faktisk en fremtid, men jeg har også en fortid som skaper skygge rundt den jeg er. Savnet rundt personlig gjenkjennelse og akseptanse for hvem jeg er sosialt sett er forbannelsen, som en personlig drakamp jeg ikke ser enden på.

Indentitetsjakten

La oss se på dette fra innsiden, rent teknisk sett og på den måten jeg har blitt oppdratt på er at jeg aldri  skal tvile på hvem jeg er. I øynene til mine foreldre er jeg like hardbarka norsk som den blonde, blå-øyede nabogutten 50 meter ned i gata. Men sett fra utsiden er det nok ikke like åpenlyst hvem jeg er og hvor jeg kommer ifra.

Det gjør selvsagt følelsen av å høre til veldig vanskelig og komplisert. Man passer liksom ikke helt inn noe sted. Jeg er en identitetsløs person som identifiserer meg med å tilegne meg karakteristikker som speiler de miljøene jeg er omfavnet av.

På mange måter kan man si at jeg er blitt en rev på å adoptere mine omstendigheter.

Dette gjorde jeg kanskje i litt større grad da jeg var yngre, enn hva jeg gjør idag, men jeg ble likevel aldri helt akseptert.
Uansett hvor god venn jeg enn hadde, dersom en diskusjon eller krangel oppstod, var adopsjons-kortet eller hudfarge en rask og enkel, men effektiv måte å skvise meg ut fra gruppen på. Det rev bort den falske følelsen av tilhørighet jeg hadde, og jeg kjente reelt på det å ikke være akseptert på lik linje som alle andre. I de gråeste stundene, da emosjon tok kontroll over fornuft for enkelte, ble jeg stadig kategorisert som utlending eller foreldreløs.

Men det å ikke føle at man har tilhørighet handler ikke bare om rasisme eller utfrysning. Det  handler om det faktum at det å være adoptert er veldig likt for de fleste, immigrant eller ikke, vi deler mange av  de samme spørsmålene og mange jager de samme svarene.

Mange spørsmål, få svar

Hvem er mine foreldre? Hvordan ser de ut? Hva var grunnen til at de ikke kunne ha meg?

Blant utallige andre spørsmål er nok disse noen av de mest spurte spørsmålene vi adopterte stiller oss selv. Paradokset er at vi er vel vitende om at de aller fleste av oss aldri vil få svar på dette.

Ett spørsmål som ofte kommer fra utsiden er: “Hvor kommer du fra?” Dette spørsmålet syns jeg alltid er så utrolig vanskelig å svare på. For på tross av et helt livs trening og øvelse på å finne et godt svar, så har det helt ærlig ikke blitt enklere å kunne besvare med tiden.

Hvor er jeg fra? Er jeg norsk? jeg snakker jo norsk på lik linje med etnisk norske, men vent jeg er jo mørk i huden, så hvordan henger dette på greip? Er jeg Colombiansk? Jeg har jo utseendet til det, men hei, hvorfor er ikke ordforrådet, uttalelsen og fremførelsen on point? Mange spørsmål, men få svar.

Daglig utfordring

Jeg ble nylig påminnet om hvor vondt det gjør å ikke vite din forhistorie, ikke kjenne til grunnleggende informasjon om deg selv.

For  eksempel for meg, er det og dra til leger og andre som utøver tjenester for å utrede eller bedre helsen min noe jeg gjør ytterst sjeldent og kun høyst nødvendig. Dette av den grunn at jeg sjeldent kan svare på spørsmål vedrørende sykdomshistorien til mine biologiske foreldre. En bagatell for mange, men for akkurat meg er dette en av de daglige påminnelsene som surrer rundt i hodet mitt.

Nettopp det å ikke kunne relatere seg til de som lagde deg er praktisk og sosialt sett ugunstig.

Hvorfor er jeg på denne måten? Er det fra mor? Er det fra far? Det å finne sin identitet som adoptert slik jeg ser det er som en russisk rulett, i mange tilfeller rett og slett gambling!

Vi hører alle til en eller annen stamme

Jeg hører kanskje ikke 100% til i noe land, by eller kultur, men det er heller ikke sikkert at det er det viktigste. På en eller annen måte har vi alle tilhørighet til noe, om det er en geografisk tilhørighet eller emosjonell tilhørighet spiller liten rolle.

Emosjonelt sett har jeg vært veldig heldig da jeg er omringet med ekstremt gode og dyktige venner og ikke minst en kjærlig familie.

Uansett hva slags tanker som løper rundt i hodet mitt, vil jeg alltid være takknemlig for den familien og de venner jeg har i dag, adoptert eller ikke, hos dem hører jeg alltid hjemme.