Watchtower in the buffer zone Cyprus fra Unsplash

Idyllen som ble delt i to: Kypros 40 år etter krigen

1. april 2020

Mange har vært på Kypros. Øya har vært et yndet feriemål for den klassiske norske sydenturisten, men denne øya har en langt mer alvorlig historie å fortelle enn den som vises på feriebilder fra stranden. For dette lille paradiset har i nyere tid vært igjennom en blodig konflikt som fortsatt preger øya over 40 år etter at den ble politisk delt i to.

Mer enn bare syden

Jeg ankommer den sovende ferieøya Kypros i Middelhavet i januar. Sola skinner, men det blåser hustrig når jeg stiger ut av den overprisede taxien som setter meg av utenfor et slitent hotell i nærheten av Lanarca. “This is the best time of the year”, sier de som jobber der. “På denne tiden er det å jobbe her nesten som en ferie, for om sommeren er det totalt galskap her” legger resepsjonisten til. Ingenting ved hotellet ser ut som på bildene på booking.com.

Svømmebassenget, inngangen—det meste ser slitent ut, men min elitistiske holdning til det snodige stedet kalt «Syden» roer seg sakte. For jo dypere jeg reiser inn i denne litt glisne ferieøya utenfor sesongen, får jeg mindre og mindre bruk for den ironiske tilnærmingen jeg har lest meg til i boken «Syden» av Are Kalvø, eller «Lanzarote» av Michelle Houellebeque. Her er ingen byer like, og grenseovergangene mange.

På den andre siden

Det er ikke bare hotellet, et av de få som er åpne i januar, som er av en glissen karakter. Helårsbyen Lanarca som kun ligger et par kilometer unna ser både sliten og forfallen ut, men den lever også utenfor sesongen. Noen kilometer øst, ligger fylleparadiset Agia Napa med de vakre strendene. Her er det lite som vitner om rølp i januar. Noen få engelske og svenske pensjonister som bor der store deler av året er de eneste jeg møter som ikke jobber i servicebransjen.

Hvis man så beveger seg noen kilometer lenger nord får man en helt annen opplevelse. Her vitner grensekontrollen om den blodige konflikten, og videre fører veien inn i et militært hinterland som strekker seg over et par kilometer før man når vanlig sivilisasjon. Her har folk måttet forlate husene sine, og gi dem opp til konflikten og vegetasjonen som har tatt overhånd.

Der militærsonen opphører, er det som om man har kommet til en annen verden. Noe man på sett og vis har. Man har forlatt EU, og har dumpet rett inn i Tyrkia. Her er trafikken mer aggressiv, veiene langt mer humpete og det er generelt mer støvete og kaotisk. Maten er til gjengjeld utrolig mye bedre, og prisene langt lavere. Her handler mange som bor på den andre siden inn mat slik vi gjør i Sverige for billig penge, men dette gjelder langt ifra alle.

For noen er konflikten fortsatt så betent at de ikke vil sette sin fot på den andre siden. Minnene fra konflikten i 1974 som fikk alle etnisk tyrkiske til å bli fast på nordsiden, mens de med gresk bakgrunn fikk sin del i sør, har ikke blitt glemt.

Katedralmoskeer

Vi stopper ved en liten sjappe ved inngangen til Famagusta. Min halvlokale guide fra couchsurfing bestiller lahmacun, kebab og flere ulike salater. Vi spiser grådig etter å ha måtte tåle den anglifiserte kypriot-greske maten på den andre siden av grensen. Fluene surrer rundt, og inne i en av lukene kan vi se den unge gutten som smiler og skyver maten inn i den store ovnen. Det hele koster i underkant av 150 kroner. Mette og glade fortsetter vi videre inn til Famagusta.

Før konflikten eskalerte på øya var Famagusta faktisk en av de mest populære turistmålene på øya.

I sentrum av byen er det mange gamle ruiner som står for forfall, men mer fascinerende er hvordan en gammel nedslitt katedral har blitt omgjort til Lala Mustafa Pasha Mosque med stolte tyrkiske flagg over inngangen. St. Nicholaskatedralen, som den tidligere het, ble omgjort til en moské under den ottomanske okkupasjonene på 1300-tallet. Også i de små pittoreske gatene rundt moskeen ser man engelske turister som sitter og drikker vin på serveringsstedene, men de er i klart mindretall i forhold til tyrkiske kypriotere og afrikanske immigranter.

En hovedstad delt i to

Hovedstaden Nicosia er et must hvis du har den minste interesse av å oppleve noe annet enn bare strender og slaraffenliv på Kypros. Plassert midt på øya, fremstår denne byen som selve symbolet på konflikten mellom den tyrkiske og den gresktalende delen av øya, der den ligger delt i to på midten av øya med tre grenseoverganger. Her er badeballene langt unna, og man kan spasere fra den ene delen til den andre med passet i hånden. Langs de lave murene patruljerer FN-soldater, og det er ikke lov å ta bilder.

På den greske siden er hovedgaten opplyst og klar for uteliv på en fredagskveld etter arbeidstid, og i den tyrkiske delen finner man nok en moskékatedral – i fravær av et bedre ord, som er forvekslingvis lik den som ligger i Famagusta. Og mens barene og kafeene fylles opp på den ene siden, takker den andre delen av, og man må skynde seg hvis man vil handle eller hive i seg et tyrkisk måltid før både basaren og restaurantene stenger.

Den russiske havnen

Den kypriotiske byen som overlever best på vinterstid, er den viktigste havnebyen Limassol. Her har russere investert store summer, og man hører mer russisk enn kypriotisk-gresk både i gatene og butikkene. Byen ser likevel ut til å ha godt av den russiske befolkningen som har kommet etter at det ble innført velkomstvennlige visa-regler for denne store nasjonen i nord. For her er de fleste butikkene fortsatt åpne, og prisene langt høyere enn de fleste andre steder på Kypros. Limassol har i alt et moderne uttrykk som er både kommersiell og multikulturell, med en kaipromenade med opplyste kafeer, et lite pariserhjul og skatepark hvor folk koser seg på kveldene.

Med buss til Pathos

På slutten av min reise på Kypros endte jeg opp i Pathos med buss. Byen hvor skjønnhetsgudinnen Afrodite ble skylt i land, og som har blitt hyllet av poeter. Men stedet virket ikke fullt så poetisk i mine øyne. I håp om å få tak i en historiebok om konflikten på øya, spaserte jeg i gjennom hele sentrum av byen som den eneste fotgjengeren virket det som. For kyprioterne er glad i bilene sine. Helst Mercedes, eller «Mercendes» som de sier. Her har fordismen tatt fullstendig overhånd, til den grad at de bare har droppet fotgjengerfelt og fotgjengeroverganger flere steder.

Busstilbudet gjenspeiler dette, og jeg opplevde å måtte vente 2 timer i Lanarca på en sliten strandkafe før jeg heldigvis fikk plass på bussen sammen med alle immigrantene som skulle bevege seg fra en by til en annen denne søndags ettermiddagen. Jeg forundret meg litt over trengselen i køen inn i bussen, men skjønte fort poenget da vi dro videre til to ytterlige holdeplasser med køen klar i Limassol. Her måtte bussjåføren stoppe for å beklage at han ikke hadde plass, og at de derfor pent måtte vente til neste avgang.

En siste tur over på den andre siden

Også fra denne vestlige siden øya hvor Pathos ligger kan man komme seg over til den andre siden ved å følge kystveien som går igjennom den store Pathos-skogen. Dette er et slående vakkert naturreservat med snirklete veier som fører deg over til en av de siste grenseovergangene som ble åpnet over til den tyrkiske siden. Men det tar tid å komme seg frem langs de snirklete veiene, særlig fordi man må kjøre utenom tyrkiske militærbaser langs havet, så oppholdet ble kort før jeg måtte returnere til mitt hotell i Pathos. Ved den andre grenseovergangen i den lille byen sjekket de gresk-kypriotiske grensevaktene leiebilen nøye. Man skal helst ikke ta med for mye tobakk og vin over til den andre siden, og selvsagt ikke mer ulovlig frakt.

Omsider tilbake i Pathos, sitter jeg og reflekterer over min odysee på kryss og tvers på denne spennende øya fra balkongen. Nok en storm er på vei inn mot Kypros og resten av Europa. Et vindu knuses nede i resepsjonen på grunn av vinden, og palmene står og svaier frem og tilbake. Jeg går inn.

Setter på klimaanlegget, og tenker at jeg har fått en voksende nysgjerrighet over denne relativt lille øya som rommer så mye. Og et ønske om å lære mer om denne litt forfalne, men veldig vennlige ferieøya, som så lett veksler mellom lek og alvor.
© 2020, Flyt Frem