Vi som lever ved begynnelsen av det 21. århundre befinner oss i en stadig malstrøm av informasjon og inntrykk. Mens informasjon, kunnskap og nyheter i tidligere tider gjerne gikk fra munn til munn og dermed beveget seg relativt sakte, har det såkalte informasjonssamfunnet, som er drevet av grensesprengende teknologi og nye kommunikasjonsformer, skapt en helt ny hverdag, hvor mennesket kontinuerlig blir utsatt for og formet av inntrykkene vi får via nettavisene vi leser, de sosiale mediene vi kommuniserer med og appene som gjør hverdagen vår enklere.
Sånn sett er det ikke rart at mange føler at samtiden oppleves som å bevege seg gjennom et tykt villnis, hvor stien vi beveger oss på blir smalere for hvert skritt vi tar. Man skal passe seg for å komme med bastante uttalelser om fortiden, men kanskje er det ikke urimelig å hevde at når tidens hjul går fortere og fortere og alle sannheter virker å være et produkt av i går, blir det desto viktigere at vi finner ut av tingene selv, tenker på egen hånd og forsøker å stå til rette for våre gjerninger og moralske valg.
Hvordan skal man så finne vei gjennom det filosofen Søren Kierkegaard kalte øyeblikkets dans? For min egen del har jeg ofte erfart hvordan lesing av både skjønnlitteratur og sakprosa kan bidra til å kaste lys over og gjøre tydeligere noen av de mange kreftene og tendensene som setter sitt preg på samfunnet vi lever i. Derfor har jeg lyst til å anbefale et knippe bøker som hver på sitt vis har utfordret vedtatte sannheter, våget å beskrive ubehaget i kulturen og åpnet nye perspektiver å se samtiden gjennom.
1. Moderniteten og Holocaust av Zygmunt Bauman
Holocaust er en av de skjellsettende begivenhetene fra forrige århundre som vår egen tid fortsatt bærer spor av. For mange fremstår det som vanskelig å forstå hvordan en sivilisert og moderne kulturnasjon som Tyskland kunne gjøre seg ansvarlig for en av de mørkeste forbrytelsene gjennom menneskehetens historie, og for historikere, filosofer og intellektuelle vært avgjørende å finne svar på hva det var som drev nazistene til å forsøke å rense jorden for jøder. Den jødiskættede, polske sosiologen Zygmunt Bauman (1925-2017) gir sitt bidrag til denne diskusjonen i Moderniteten og Holocaust fra 1989. I stedet for å spørre hvordan det er mulig for mennesker i et moderne samfunn å ta del i den bestialiteten som kjennetegner den endelige løsningen og masseutryddelselseirene, snur Bauman rundt på hele spørsmålet ved å hevde at det er moderniteten, altså det moderne samfunnet, som med sine byråkratiske strukturer gjør en forbrytelse på Holocausts industrielle skala mulig. Det er altså ikke slik, sier Bauman, at Holocaust står i et motsetningsforhold til det moderne samfunnet slik vi kjenner det: Snarere er det slik at nazismens forbrytelser ikke hadde vært mulig uten det ansiktsløse byråkratiet og de produksjonformer som kjennetegner vårt moderne samfunnsliv. Med sitt originale og opplysende perspektiv på en av vår tids mest groteske hendelser bidrar Bauman til å beskrive hvordan totalitære og menneskefiendtlige tankegods kan vokse og forplante seg også i vårt moderne samfunn.
2. Den narsissistiske kultur av Christopher Lasch
I Den narsissistiske kultur fra 1979 tar den amerikanske historikeren og samfunnskritikeren Christopher Lasch (1932-1994) et nådeløst oppgjør med det amerikanske samfunnet, som da boken ble skrevet befant seg i en pessimistisk periode på grunn av nederlaget i Vietnamkrigen tidligere samme tiår. Boken ble en bestselger, og Lasch går ikke av banen for å kritisere begge sider av det politiske spekteret, der han ser vedvarende mangler hos både konservative og progressive aktører. Lasch fører en bredt anlagt kritikk og tar for seg mange sider av det amerikanske nåtidssamfunnet, men hovedpoenget hans er at verdiene i det moderne samfunnet oppmuntrer enkeltmennesket til en narsisstisk omgang med omgivelsene og med seg selv, på en slik måte at de karaktertrekk man finner i den klassiske definisjonen av narsissisme også begynner å gjøre seg gjeldende i det moderne menneskets personlighet.
3. Serotonin av Michel Houellebecq
Michel Houellebecq (1956-) (uttales «vellbekk») er en romanforfatter som har vært på alles lepper de siste årene. Hans mest kjente bok er kanskje Underkastelse. Boken kom ut samme uke som terrorattentatet mot Charlie Hebdo og beskriver et scenario der det muslimske brorskap kommer til makten i Frankrike. Hans siste roman bærer tittelen Serotonin og skildrer hverdagen til den deprimerte landbruksbyråkraten Florent-Claude, som sier opp jobben sin og foretar en rundreise på den franske landsbygda, mens depresjonen han lider under tiltar i styrke. For å bøte på svartsinnet begynner han på en helt ny form for antidepressiva, som dessverre har som bivirkning at den kveler seksualdriften. Underveis fra det ene stedet til det andre grubler Florent-Claude over livets meningsløshet og lengter tilbake til kvinnen som var hans ungdoms store kjærlighet. Houllebecq føyer seg inn i rekken av pessimistiske, franske forfattere med denne boken, som med sin samtidsbrodd gir et brutalt ærlig og melankolsk blikk på alt fra EUs landbrukspolitikk til kjærlighetens vanskelige kår i vår tid.
4. Den store krigen av Nils Arne Sørensen
Fjoråret markerte hundreårsjubileet for slutten på den første verdenskrig, en konflikt som ble ført over hele verden og resulterte i døden til over 8,5 millioner mennesker. Selv om den første verdenskrig ofte kommer i skyggen av den andre, er det viktig å huske at krigen mellom aksemaktene og de allierte i stor grad var en fortsettelse av den konflikten som først flammet opp i 1914. Av forståelige grunner har den første verdenskrig alltid blitt viet mindre oppmerksomhet her hjemme, på tross av at 2000 norske sjøfolk omkom mens Norge ble omtalt som «den nøytrale allierte» på grunn av sin omfattende handel med Storbritannia. Den store krigen fra 2010 er skrevet av den danske professoren Nils Arne Sørensen (1956-), og er det første brede fremstillingen av den første verdenskrig som er utgitt på norsk. Hvis du ønsker å forstå konfliktene som mer enn noe annet har formet de siste 100 årene i europeisk historie, er denne boken et must.
5. 2666 av Roberto Bolaño
Chilenske Robrto Bolaño (1953-2003) er en av Latin-Amerikas mest bejublede forfattere i moderne tid. Bolaño døde av leversvikt i 2003, men før han døde rakk han å fullføre mursteinsromanen 2666, et storverk som har gjort forfatteren berømt og bøkene hans etterspurt verden over. 2666 er et mangfoldig og flersidig epos der flere ulike fortellinger på underlig vis vokser sammen og gjenreflekterer hverandre. Sentralt i romanen står en rekke bestialske kvinnedrap i ørkenlanskapet mellom Mexico og USA, drap som blir beskrevet av forfatteren med gruoppvekkende detaljrikdom. Dette er en roman som i sin fulle bredde favner om hele den menneskelige eksistens, der den nære fortiden kaster lange skygger over menneskene mens volden og brutaliteten vokser til epidemiske høyder. Dette overflødighetshornet av en roman er ikke en vanlig whodunnit-krimfortelling, men en beretning som på makeløst vis makter å gi et bilde av den moralske maktesløshet og undergangsstemning som preger den usikre og kompliserte tiden vi lever i.