Helt siden oktober i fjor har hun deltatt på protestene som begynte da billettprisene for transport økte i hovedstaden Santiago de Chile. Skoleungdom begynte å demonstrere på metroen mens de ropte «Evadir no pagar, otra forma luchar», som betyr at å unngå å betale er en annen måte å kjempe. «Jeg hadde aldri trodd det skulle utvikle seg slik.» María glemmer aldri den skjebnesvangre fredagen 18.oktober 2019.
«Alt eksploderte.»
Snart deltok flere i alle aldre og grupper, det var ikke bare ungdommene som sto for uroen, og protestene spredte seg utover hele landet. President Piñera gikk ut på nyhetene og kalte det krig. Politi ble plassert i gatene. «Det var da ting begynte å gå over styr.» I alt døde 34 mennesker under protestene, mens over 400 ble alvorlig skadd av luftgevær og tåregass. «Mange mistet ett øye,» forteller María og holder en hånd over det ene øyet. «Denne gesten gjør vi når vi møter politi på gaten, til minne om alle de som mistet synet.»
María kjente alvoret nært da en god kamerat av henne truffet i kraniet og ble innlagt. Han ble en av de heldige. Selv ble hun truffet i foten en gang, men takket være godt utstyr ble det kun en skramme. «Jeg hadde alltid på masse beskyttelse. Hjelm, maske, hansker osv.» Hun smiler og beskriver hvordan hun løp for å unnslippe politiets skudd.
«Jeg ropte ikke skyt, ikke skyt. Jeg var ofte livredd, men frykten stanset meg aldri fra å dra på protestene. Jeg vennet meg raskt til adrenalinet.»
Håpet om endring
«Mange gjør det feil i å tro at revolusjonen handlet kun om økte billettpriser.» Det sinnet som har kommet til syne i løpet av dette året har kun vokst de siste årene ifølge María. Siden Pinochets militærdiktatur tok slutt i 1990, sitter sårene fortsatt dypt i chilenerne. I april skulle det vært folkeavstemning om grunnlovsendring, men på grunn av pandemien ble datoen utsatt til 25. oktober 2020. Da skal det endelig avgjøres om grunnloven som er den samme skapt under diktator Pinochet skal forbli. «Selv om diktaturet tok slutt i 1990, fortsatte forskjellene og de urettferdige verdiene å leve videre i grunnloven,» forklarer María.
Tretti år etter er såret fra diktaturet på ny åpnet. Marías foreldre som selv gjennomlevde de mørke årene med vold. «Med ett militæret var tilbake i gatene var det som vi var reist 30 år tilbake i tid igjen. Det var som en vond flashback for foreldrene mine.» Selv om landet offisielt ble et demokrati, fortsatte samfunnet å praktisere sin sterke forskjellspraksis. «For å studere settes det høye krav, det er mange som ikke får studert fordi det rett og slett er for dyrt.» Før diktaturet var all skolegang gratis, og dette er noe María håper kan skje igjen. «Som vi sier i Chile, neoliberalismen ble født, og skal også dø her.":
Aquí nació el sistema neoliberal, y aquí lo va a morir.
María håper dessuten at Chile kan gå foran som en inspirasjon for andre latinamerikanske land. «Vi chilenere ser hverandre inn i øynene på en helt annen måte nå. Chile despertó, Chile våknet, sier vi. Vi forstår endelig at dominerende krefter kan endres, endring kan skje. Kampen er internalisert i kroppene våre nå, måten vi lever har endret seg helt. Det er så mye mer respekt i samfunnet nå, for hverandre, for planeten.»
Ressurs: Boken til Eduardo Galeanos "Las Venas Abiertas de America Latina"